Mannen er tydelig engasjert av sitt budskap. Hans lepper skjelver og noen tårer presser seg frem i øyekrokene. Han tar lengre kunstpauser til ettertanke. Auditoriet er overfullt av barnenevrokirurger fra hele verden. Mannen er erkebiskop emeritus og tidligere Nobels fredsprisvinner, Desmond Tutu. Han er i ferd med å åpne det 36. årlige møte til den internasjonale foreningen for barnenevrokirurgi. Første gang et slikt arrangement er arrangert i Afrika sør for Sahara. Hva er det som ligger han slik på hjertet?

Han siterer en engelsk tegneserie som kalles ”Oh God!” Spørsmålet som stilles er om Gud har mistet sin plan når vi ser hvor oppdelt og skeiv denne verden er. Svaret fra Gud er som følger: ”Av og til ber jeg om at dere ikke kaller på meg! Jeg vil spørre dere! Kjære, jeg har prøvd å lære dere en lekse: Mine barn, vet dere ikke at dere tilhører en familie? Dere er forbundet på så mange måter! Og uten at dere deler, vil dere sammen gå til grunne. Jeg skapte dere til EN familie – for hverandre – til kjærlighet – glede – omsorg!

Stillheten i auditoriet var til å ta og føle på. Det var virkelig inspirerende å sitte og lytte!

Men sommeren og høsten har dessverre ikke bare vært fryd og gammen siden forrige oppdatering. Av og til har vi måttet spørre oss om det vi holder på med virkelig er verdt innsatsen. Vi nevnte sist at vi hadde problemer med vår samarbeidspartner på sykehuset her. Men vi håpet at det skulle bedre seg. Som ledd i den prosessen, lagde vi et forslag til en formalisert avtale mellom stiftelsen og koreanerne som eier og driver sykehuset. Vi prøvde å ta hensyn til de fleste forhold, fikk en amerikaner i administrasjonen og en etiopisk jurist til å se på forslaget, før vi sendte det fra oss. En av konklusjonene i svaret vi fikk fra koreanerne var følgende: ”Nå er det på tide å vurdere vårt forhold!” Vår hensikt med forslaget var å styrke et samarbeid. Det viste seg dessverre at det var begynnelsen på slutten i forhold til dem. Vi har i løpet av høsten, etter flere møter, prøvd på å finne en løsning. Og vi har ikke lyktes. Jeg må bare innrømme at det har vært en stor sorg.

Selv om denne prosessen har tatt på, er det heldigvis lys i tunnelen. Vi har kommet i god dialog med en amerikansk organisasjon, CURE International, som har bygget et sykehus her med tanke på behandling av barn med plastikk-kirurgiske (for eksempel leppe- og ganespalte) og ortopediske (for eksempel klumpfot)lidelser. De har tidligere bygget opp et nasjonalt barnenevrokirurgisk senter i Uganda. Nå vil de gjerne være med oss og lette etableringen av et nevrokirurgisk senter her i Etiopia. Det vil koste oss mye, både i form av penger, tid og andre ressurser, men vi tror at det virkelig kan være med å gjøre en stor forskjell i mange menneskers liv. Vi er interessert i å ta nok et tak på våre alles vegne!

Av andre lyspunkt, er vi nødt til å nevne at vi har fått 4 nye, unge, flotte, lærevillige utdanningskandidater. De vil etter planen være ferdige spesialister om 4 år. Da vil vi ha mer enn tredoblet antallet nevrokirurger her i landet! I tillegg nærmer vi oss operasjon nummer 1000 siden vi begynte å operere for ca. 3 år siden. Vi utvider stadig tilbudet. I september hadde vi besøk av Per Torgeir Nilsen fra Haukeland som også har vært flere år på Taiwan. Han hjalp oss med å komme i gang med mer avansert ryggkirurgi. Kongressen i Cape Town hvor jeg hadde med meg en av de eldste kandidatene, var også et høydepunkt. Vi kunne få faglig påfyll mens den andre av de eldste var igjen og hadde ansvar for driften på sykehuset! I tillegg til at vi fikk lære mye nyttig, fikk vi også knytte og forsterke mange nyttige kontakter. Tiden vil vise hvilke frukter vi vil høste. Foreløpig ser det lovende ut!

Vi kan heller ikke glemme en annen skikkelig vitamininnsprøytning. I slutten av oktober var ”Bygdakveldkomiteen” fra Nærbø på besøk. De samlet inn ca 400 000,- til behandling av fattige i januar. Kl. 19.00 den 1. februar 2009 vil de ha et nytt arrangement i nye Nærbø kirke til inntekt for arbeidet vårt. Denne gangen er de utfordret på å være med og støtte det nye senteret det ser ut til at vi må bygge for å drive arbeidet fremover. Om de klarer like mye, er det en god begynnelse! Men jeg er redd at de endelige kostnadene med et slikt bygg vil bli adskillig mer….

På familiefronten har vi også gledelig nytt: Vi venter vårt 2. barn! Terminen er i slutten av mars. Vi satser derfor på å reise hjem til Norge i slutten av januar, og blir mest sannsynlig hjemme i ca 3 måneder. Gabriel har vært så heldig å få litt arbeid på legevakten i Hå med tilhørende leilighet på Nærbø.

Ellers vil vi feire Jul med gode venner her i Etiopia. Vi håper at vi igjen vil få litt ekstra tid til å bli minnet om det viktige her i livet: Jesus ble født for oss– til kjærlighet – glede – omsorg!

Vi ønsker dere alle en god Advents- og Julehøytid!

For oss 4 i Addis, Gabriel

En av de takknemlige pasientene dette året har vært Andamlak. Han var 19 år da han kom til sykehuset vårt sammen med sin mor. Han hadde tidligere vært kunster, men de siste 3 månedene vært blind pga en hjernesvulst. Da han kom tilbake til kontroll, hadde han med seg et maleri med et typisk etiopisk motiv. Han visste at han mest sannsynlig ikke ville få synet tilbake. Han vil bare si: ”Takk for at jeg fortsatt får leve!”