”Det kimer nå til julefest.” Vi skal igjen få feire at Jesus kom til jord og ble vårt store forbilde og frelser! I Norge blir de fleste mennesker ofte gladere og uttalt gavmilde denne tiden! Ja, vi har ufattelig mye å glede oss over, ikke minst når det gjelder materiell rikdom!

Vi i Etiopia skal feire Jul her 2. år på rad. I år er vi så heldige at vi får besøk av besteforeldrene Lende. Gjett om vi gleder oss!

Ellers har året som snart er omme, inneholdt både sorger og gleder. Vi gleder oss hver dag over Karin som vokser og ser ut til å trives. Hun er blitt 14 måneder og babler i vei. Og om vi ikke følger med, er hun rask til å finne på både det ene og det andre! Hun vekker begeistring hvor hun enn kommer!

Liv Kristin har kost seg hjemme. Men fra januar planlegger hun å ta siste semester på språkskolen. Farmor vil da passe på Karin.

Når det gjelder arbeidet her, har det også vært som livet ellers. Vi gleder oss over at de to kandidatene vi har, er blitt flinke til å utføre flere typer nevrokirurgiske operasjoner. I januar begynner 3-4 nye. Om de alle fullfører løpet, vil vi om ca 3 år ha tredoblet antallet nevrokirurger her i landet! Det er noe vi kan se stort på.

Styret i stiftelsen har gjort en kjempejobb! I løpet av neste år vil vi få en sykepleier hit til Addis. Hilde Undheim var her 6 uker i februar og mars, og kan tenke seg et lengre engasjement! I bestefall får vi også ansatt en lege eller to! Vi får gradvis bygget opp tilbudet med mer utstyr, og flere og flere pasienter får hjelp! Vi er nå snart oppe i 500 operasjoner siden vi startet det nevrokirurgiske tilbudet for vel 2 år siden.

En av de pasientene som har gjort sterkest inntrykk dette året, er en ung student i 20-årene. Han ble første gang operert våren 2006. Etter et knapt år var svulsten kommet tilbake, og vi hadde besøk av professor Wester fra Bergen. Han ble operert for andre gang uten at vi fikk fjernet alt. Nå i sommer kom han igjen. Han sjanglet inn døren og snakket utydelig, men var helt klar i hodet. Vi visste at vi ikke kunne hjelpe han mer. Han fikk forklart at vi hadde gjort det vi kunne gjøre, og at en ytterligere operasjon sannsynligvis ville ta livet av han. I to dager hadde han skranglet på bussen for å komme hit fra den østlige delen av landet. Med seg hadde han en pose egg. Da jeg var ferdig med min forklaring, sa han bare forsiktig: ”Jeg elsker deg, doktor, for det du har gjort!” Og i det han leverte fra seg posen, sa han: ”Dette er bare et lite tegn på min takknemlighet fra min hjemplass!”

Sykepleieren som var sammen med meg, klarte ikke holdene tårene tilbake. Hun måtte snu seg og tørke dem. Jeg kjente klumpen i halsen!

Ellers kommer det flere og flere barn fra alle kanter av landet, ja til og med fra utlandet (Somalia). Om de kommer tidlig nok med sitt vannhode eller godartede hjernesvulst, kan vi helbrede dem og la dem få et godt utgangspunkt for en god barndom og oppvekst! Det er noe å glede seg over når hverdagen her og kan være tung innimellom!

Til dere som har vært med og støttet oss i arbeidet på forskjellige måter, vil igjen på det varmeste takke dere på pasientenes vegne! Vi skulle unt dere å være med oss og oppleve den takknemligheten mange av dem viser nesten daglig!

”Det kimer nå til julefest… Så la oss gå med stille sinn som hyrdene til barnet inn, med gledestårer takke Gud for miskunnhet og nådebud!”

De varmeste hilsener fra

Karin, Liv Kristin og Gabriel