Påskehilsen 2007

2008-03-20

”De som sår med tårer, skal høste med fryderop!”

Flere ganger i løpet av de siste to og et halvt årene har vi minnet oss selv på disse versene fra Salme 126, 5. Denne gangen gjelder det fryderop!!

Vi har virkelig opplevd dramatikk så langt i 2008 – både familiært og i stiftelsen! Mor og Far Lende kom til Etiopia rett før Jul og hadde tenkt å være her til 14. april. 11. januar ble Mor operert. Vi så under operasjonen for oss det verste, og hun reiste hjem med ambulansefly den 13. januar. Vel 2 måneder etter, ser det ut til at det nærmest har skjedd et mirakel: hun vil sannsynligvis ikke få noen varige men!!

17. januar ble det besluttet at vår stiftelse skulle slå seg sammen med et prosjekt som utgår fra Stavanger Universitetssykehus. Nå er det 2 grener av arbeidet vårt: Nevrokirurgi og generell skadebehandling. Far Lende har så smått kommet i gang med å lære opp en ortoped her i moderne bruddbehandling. Fra august satser vi på at Kjell Magne Kiplesund med kone og yngste sønn er på plass. Han vil være koordinator for opplæring i systematisert skadebehandling, noe som faktisk ikke finnes her i landet anno 2008! Kjell Magne er også oppvokst i Etiopia og har jobbet flere år sør i landet som kirurg. Nå venter nye utfordringer!! Vi er sikker på at denne sammenslåingen vil være til gjensidig glede – både gjennom bidrag med personell og ressurser – for ikke å glemme de to nye styremedlemmene: Elisabeth Schanche og Terje Våland, henholdsvis informasjonssjef ved sykehushuset i Stavanger og direktør i Stavanger Helseforskning.

22. januar fikk vi tilsagn om støtte til utstyr for flere millioner kroner!! Dere kan forstå at jeg hadde problemer med å sove den natten! Mange tanker svirret rundt i hodet. Tankene gikk tilbake til september 2005. Vi hadde etter uker med uvisshet fått leie ut huset vårt, og slekt og venner med deres venner hadde summet seg til å sette inn 5000,- på vår prosjektkonto – noe som holdt til en enveisbillett. Da vi landet her, fantes det ikke noe utstyr til å utføre noen nevrokirurgisk operasjon. Sykehuset hadde en gammel, slitt CT-maskin som kunne ta de mest nødvendige røntgenundersøkelsene av hodet - når den fungerte og det var personell tilstede for å kjøre den! Etter at mange av dere nå har vært trofaste givere i denne tiden, har vi nå kommet til det steg at servicen vi snart kan gi i et av verdens fattigste land, medisinsk sett, snart er på høyde med det som dere kan få i Norge om dere skulle få et barn med vannhode, være utsatt for en hodeskade, få et ustabilt nakke – eller ryggbrudd som truer funksjonen til ryggmargen eller rett og slett en hjernesvulst eller hjerneblødning! Deres bidrag til vårt daglige brød her, og nå den siste lovnaden til utstyr, har gjort dette mulig!! Vi er dypt takknemlige og ydmyke for den tillit dere har vist oss!

27. januar var det Bygdakveld i Nærbø kirke: ”Di Nærbø vil støtta di Lende i Etiopia”. Ut fra rapportene og det lille jeg fikk med meg i forbindelse med min ”tilstedeværelse” på direkte linje fra Addis, kan vi ikke annet enn si at dette var ubeskrivelig!! Engasjementet vare bare rett og slett fantastisk!! Knappe 400 000,- (sponsorinntekter, billetter og kollekt!!) kom inn til arbeidet vårt!! Og det kommer virkelig godt med etter som aktivitetene bare øker og øker!

For den 27. februar landet Hilde Undheim her. Hun er den andre som er ansatt i stiftelsen og har sagt seg villig til å være her til Jul. Som en av de første uteksaminerte nevrosykepleierne i Norge og med flere års erfaring fra nevrokirurgisk avdeling på Haukeland, er hun er uvurderlig ressurs i styrkingen av sykepleietjenesten – noe som er sårt tiltrengt!

Ellers er vi i dialog med helseministerens kontor. Vi vil gjerne ha et møte med han med det første. Agendaen er klar: Vår tjeneste og kompetanse må spres til hele landet! De sier at det er 80 000 000 mennesker her. Selv om vi jobber dag og natt, noe vi snart gjør likevel, vet vi at vi bare ser toppen av isfjellet. Nå må i alle fall de andre universitetssykehusene, både i nord, vest og sør, få kompetent personale. Dette vil vi snakke med helseministeren om. Etter gårsdagens opplevelse der vi så 3 unge mennesker, et 7 måneder gammelt spedbarn, en mann i 20-årene og ei dame på ca 35, som alle vil være blinde resten av livet på grunn av at de ikke kom til behandling før, er det virkelig påtrengende å få gjort noe mer! Til det trenger vi også flere folk som vil være med og virkelig gjøre en forskjell, ikke bare i enkeltmenneskers liv, men for hele familier i tiår fremover. Vi ser nå etter en nevrokirurg som kan tenke seg et ”alternativ” liv og tjeneste. Om vi får rekruttert noen, vil tiden vise!

”Den som sår med tårer, skal høste med fryderop!” Vi ønsker dere alle en fortsatt god og rikt velsignet Påske!

Takknemlige hilsener fra oss alle tre,

Gabriel

Julehilsen fra Etiopia 2007

2007-12-24

”Det kimer nå til julefest.” Vi skal igjen få feire at Jesus kom til jord og ble vårt store forbilde og frelser! I Norge blir de fleste mennesker ofte gladere og uttalt gavmilde denne tiden! Ja, vi har ufattelig mye å glede oss over, ikke minst når det gjelder materiell rikdom! Vi i Etiopia skal feire Jul her 2. år på rad. I år er vi så heldige at vi får besøk av besteforeldrene Lende. Gjett om vi gleder oss!

Ellers har året som snart er omme, inneholdt både sorger og gleder. Vi gleder oss hver dag over Karin som vokser og ser ut til å trives. Hun er blitt 14 måneder og babler i vei. Og om vi ikke følger med, er hun rask til å finne på både det ene og det andre! Hun vekker begeistring hvor hun enn kommer! Liv Kristin har kost seg hjemme. Men fra januar planlegger hun å ta siste semester på språkskolen. Farmor vil da passe på Karin.

Når det gjelder arbeidet her, har det også vært som livet ellers. Vi gleder oss over at de to kandidatene vi har, er blitt flinke til å utføre flere typer nevrokirurgiske operasjoner. I januar begynner 3-4 nye. Om de alle fullfører løpet, vil vi om ca 3 år ha tredoblet antallet nevrokirurger her i landet! Det er noe vi kan se stort på.

Styret i stiftelsen har gjort en kjempejobb! I løpet av neste år vil vi få en sykepleier hit til Addis. Hilde Undheim var her 6 uker i februar og mars, og kan tenke seg et lengre engasjement! I bestefall får vi også ansatt en lege eller to! Vi får gradvis bygget opp tilbudet med mer utstyr, og flere og flere pasienter får hjelp! Vi er nå snart oppe i 500 operasjoner siden vi startet det nevrokirurgiske tilbudet for vel 2 år siden.

En av de pasientene som har gjort sterkest inntrykk dette året, er en ung student i 20-årene. Han ble første gang operert våren 2006. Etter et knapt år var svulsten kommet tilbake, og vi hadde besøk av professor Wester fra Bergen. Han ble operert for andre gang uten at vi fikk fjernet alt. Nå i sommer kom han igjen. Han sjanglet inn døren og snakket utydelig, men var helt klar i hodet. Vi visste at vi ikke kunne hjelpe han mer. Han fikk forklart at vi hadde gjort det vi kunne gjøre, og at en ytterligere operasjon sannsynligvis ville ta livet av han. I to dager hadde han skranglet på bussen for å komme hit fra den østlige delen av landet. Med seg hadde han en pose egg. Da jeg var ferdig med min forklaring, sa han bare forsiktig: ”Jeg elsker deg, doktor, for det du har gjort!” Og i det han leverte fra seg posen, sa han: ”Dette er bare et lite tegn på min takknemlighet fra min hjemplass!”

Sykepleieren som var sammen med meg, klarte ikke holdene tårene tilbake. Hun måtte snu seg og tørke dem. Jeg kjente klumpen i halsen!

Ellers kommer det flere og flere barn fra alle kanter av landet, ja til og med fra utlandet (Somalia). Om de kommer tidlig nok med sitt vannhode eller godartede hjernesvulst, kan vi helbrede dem og la dem få et godt utgangspunkt for en god barndom og oppvekst! Det er noe å glede seg over når hverdagen her og kan være tung innimellom!

Til dere som har vært med og støttet oss i arbeidet på forskjellige måter, vil igjen på det varmeste takke dere på pasientenes vegne! Vi skulle unt dere å være med oss og oppleve den takknemligheten mange av dem viser nesten daglig!

”Det kimer nå til julefest… Så la oss gå med stille sinn som hyrdene til barnet inn, med gledestårer takke Gud for miskunnhet og nådebud!”

De varmeste hilsener fra

Karin, Liv Kristin og Gabriel

 

 

Høsten 2007

2006-10-27

Naturen er fantastisk!! Den afrikanske hoopoe med sin oransje kropp, svarte vinger med hvite striper og spesielle kam flyr på en helt særegen måte. Når den lander, slår den opp kammen sin som ingen andre fugler. Den er virkelig verdt et syn.

Vi mennesker er også fantastiske, hver på vår måte. Noen flyr sin egen vei, andre holder seg til sin ”flokk”. Etter hvert som vi flyr, blir vi oppmerksomme på flere fasetter av livet.

Det er nå over 2 år siden vi ”landet” i Etiopia for å starte opp med både å gi flere mennesker et tilbud for tilstander som trenger kirurgisk behandling i hode, ryggmarg og ryggsøyle, og å være med på å lære opp etiopiere til å gjøre det samme – såkalt hjelp til selvhjelp. Vi har hatt knappe 450 operasjoner. Mange har gitt flere mennesker et nytt liv. Andre klarte vi ikke å hjelpe slik vi hadde håpet.

For vel 1 uke siden opererte vi en mann i 40-årene. Det var først hans kone som kom med røntgenbildene av hodet hans. De viste at han hadde store forandringer i sin venstre hjernehalvdel. Mest sannsynlig dreide det seg om en vondartet hjernesvulst. Mannen var da innlagt på det store universitetssykehuset her i byen, men ingenting hadde blitt gjort. Før det hadde han vært innlagt både på et lokalsykehus og et universitetssykehus vest i landet. Det var allerede gått 7 måneder siden han begynte å bli dårlig, 2 måneder siden han var blitt blind, og siste måned hadde han ikke kunnet snakke og var sengeliggende på grunn av en halvsidig lammelse. Nå reagerte han knapt på tiltale. Kunne vi gjøre noe?

Vi forklarte kona at etter å ha vært blind så lenge, vil han uansett ikke få synet tilbake. Dessuten dreide det seg mest sannsynlig om en vondartet hjernesvulst, og da kunne vi heller ikke gjøre så mye i forhold til den generelle prognosen. Det eneste håpet vi kunne ha, var at det dreide seg om hjernetuberkulose. Sannsynligheten for det var heller liten.

Hun hadde bare en bønn: ”Gjør det dere kan, så får vi overlate resten til Gud!”

Vi gjorde så. Resultatet var nedslående! Det dreide seg om en vondartet hjernesvulst.

Kona var imidlertid takknemlig! Hvorfor det? Hun kunne nå sammen med resten av familien slå seg til ro med at det som kunne gjøres av mennesker var gjort. De skulle slippe å reise videre til et 5. sykehus for å søke et klart svar. De kunne ta med mannen hjem igjen og stelle om han på beste måte de ukene han måtte ha igjen. 7 måneder med uvisshet var over. Nå visste de hva de hadde å forholde seg til! Det var en lettelse! Jeg husker vi lærte av en eldre, vis lege da jeg studerte: ”Som leger kan vi av og til helbrede, ofte lindre, men alltid trøste”. Det gjelder her og! For lidelsene her er langt større enn det vi ser hjemme i Norge. Det er dessverre alt for få til å ta seg av dem på en skikkelig måte.

Det er det vi som stiftelse så smått har begynt å gjøre noe med! Takk igjen for at dere er med oss i dette! Likevel må vi innrømme at våre ressurser er svært begrensede. Tenk om vi kunne ansette flere, kjøpe inn mer utstyr for å gi et enda bedre tilbud og ikke minst bygge opp en infrastruktur utover i hele landet, slik at alle foreldre som hadde barn med vannhode og /eller ryggmargsbrokk eller hjernesvulster (som også kan være helbredelige), kunne få et tilbud om behandling og skikkelig oppfølging? Det har de fått til i Uganda. Hvorfor skulle vi ikke få det til her?

Jeg skal innrømme at vi ikke har vært veldig frimodige i forhold til å be om støtte tidligere. Så godt som all den støtte vi har fått, har vi fått av mennesker som har kommet på det mer eller mindre helt av seg selv! Etter hvert som vi hver dag ser lidelse som i vår del av verden er helt utenkelig, vokser frimodigheten til å be mennesker som har ressurser i overflod om å dele. Vi er nå i en prosess der vi vil søke om midler fra flere stiftelser og bedrifter. Er det noen som har gode råd, tar vi imot dem STOR TAKKNEMLIGHET!!

Menneskene er fantastiske – om de vil! Vårt håp er at vi en dag er en stor flokk som kan ”lande og slå ut kammene våre” – som den afrikanske hoopoe - med stor glede!!

Takk for at dere er med!!

Varme hilsener fra oss tre i Addis,

Gabriel

Sommerhilsen 2007

2007-06-17

Velkjent rauting og lukt av kumøkk. Høydemåleren viser 2 437 meter over havet. Et par grønne små papegøyelignende fugler, kjærlighetsfugler på norsk, flyr opp fra stien foran meg. Litt etter slår den friske eukalyptuslukten meg. Verdens herligeste kone er hjemme og baker aniskringler og den lille skatten sover søtt sin middagshvil. Au! Jeg kjenner at jeg lever fortsatt. Ankelen som jeg vrikket skikkelig for snart 4 måneder siden er fortsatt ikke helt god. Tankene flyr videre. Livet er i stadig endring.

For vel 3 uker siden hadde jeg en følelse som jeg ikke kan huske at jeg har hatt før. Den beste beskrivelsen jeg kan komme på, er som ”om luften skulle vært gått ut av ballongen”. Jeg følte meg helt pumpet. Men møtet med den koreanske sykehusledelsen hadde heldigvis gjort at jeg tenkte at vi skal likevel klare å fortsette det vi har startet. Alle slags muligheter hadde blitt vurdert før møtet. Det hadde tatt på at ting gikk tregt og forslag til forbedringer ikke ble gjennomført. Liv Kristin hadde kommet med den gode ideen å ha et møte med en observatør tilstede. Alle var ærlige og ydmyke. 2 dager seinere var jeg invitert av den internasjonale foreningen for vannhode og ryggmargsbrokk til å være med på deres årlige konferanse som denne gangen skulle være i Uganda. Det var virkelig inspirerende! Der traff jeg flere med ”felles skjebne”. Blant annet en ugandisk barnenevrokirurg som jobber 60-70 timers uke på et sykehus som i praksis fungerer som et senter for hele Uganda. Jeg lurte på om det ikke var slitsomt i lengden. Han mente at det var det ikke. Så lenge alt fungerte som det skulle rundt han, gikk det greit. Jeg måtte bare erkjenne at vi har fortsatt en vei å gå. For 4 dager siden streifet tanken meg om at vi likevel er kommet et stykke på vei. Vi hadde operert fra klokken 8 om morgenen, 3 små barn, en ungdom og en eldre kar. Et fjerde barn var blitt akutt dårlig, vi måtte vente litt før vi kunne operere til utstyret var blitt sterilisert. Jeg kunne reise hjem og spise herlig middag mens spesialistkandidaten begynte operasjonen. Da jeg reiste hjem igjen kl 21, hadde han enda ei dame som skulle bli operert. Hun hadde de siste dagene blitt svakere i den ene siden og begynt å snakke usammenhengende. Neste dag på visitten, satt hun i sengen og smilte! Jeg kunne ikke høre at hun hadde noen problemer med språket, og armer og bein virket som de skulle. Dette har vi alle fått være med på! Vi ser at landets egne folk begynner å gi servicen vi så smått har begynt å bygge opp!

Det som har vært en byrde i det siste, er at det kommer flere og flere pasienter som ikke kan betale for seg. Vi har hatt som politikk at vi behandler alle, uansett. Men vi har ikke turt å gå ut å annonsere at vi gjøre det. Vi vet at det er nærmere 1 000 pasienter, omtrent halvparten barn, på venteliste til universitetssykehuset, Black Lion. Dette er sannsynligvis bare” toppen av isfjellet”. Bare en brøkdel av dem vil noen gang få behandling der. De fleste av dem har ikke råd til ”nåla i veggen”. Sykehusdirektøren her (som de i Norge) ser på økonomien. Vi ser pasientene. Går det ikke rundt med økonomien, blir heller ikke pasientene behandlet. Så enkelt er det! Norad mener visst at det å behandle syke mennesker som er til byrde for seg selv og samfunnet ikke har noe med fattigdomsbekjempelse å gjøre!

Jeg kjenner at lufta er tynn og at formen kunne vært bedre. Jeg er nødt å gå opp de bratteste skrentene. Takene flyr. Olav Kjellevold Olsen var med og sparket dette i gang for vel 2 år siden. Han fikk sammen med sin bror, Thomas, nettsiden vår opp å gå og satt frem til siste styremøte i styret. Nå reiser han med familien til USA for et halvår fra høsten. Takk for innsatsen så langt og for at dere fortsatt vil være med på dette prosjektet! Som erstatter og nye styremedlemmer har Jorunn Mæland og Mikal Bjørløw kommet inn for å ta over og utvikle videre både nettsiden og ”markedsføringen”. I tillegg er mange av dere faste bidragsytere hver måned og noen med enkelte større bidrag inni mellom. Selv om dere kanskje ikke ser de store forandringene utenfor stuedøra deres, skal dere virkelig vite at hver krone kan bety forskjell på liv og død her. Jeg kjenner at jeg lever - og takk for at dere er med! God sommer!

Deres i tjenesten,

Gabriel
 

 

Snart påske 2007

2007-03-31

Vi må erkjenne at det snart er 3 måneder siden vi skrev vår forrige oppdatering! Takk til hver og en av dere som likevel er med og støtter oss på forskjellige måter. Det vil vi bare nok en gang få si mange takk for!

Ellers går livet sin gode gang her. Liv Kristin trives hjemme med Karin. Karin vokser og ser ut til å trives både i brune og hvite menneskers selskap. Det var spesielt da hun traff Gabriels barndomsvenn, hans far, som også passet Gabriel da han var liten, og hushjelpa vår i Yirgalem i mange barndoms år!

Vi har i det siste også hatt trivelig besøk av Ingunn Bjorland, stifteren av og styremedlem i stiftelsen. De siste dagene hun var her og noen dager etter, hadde vi også Steinar Sandvik boende hos oss. Han er journalist i Jærbladet, og var den første som skreiv om oss før vi reiste ut i 2005. Nå ville han følge opp med å se med egne øyne hva vi holder på med. Resultatet er allerede blitt flere artikler i Jærbladet som vi regner med at dere har lest. Vi må imidlertid være så ærlige å meddele at det å bli skrevet om, ikke er det kjekkeste vi vet. Men for arbeidets skyld, tror vi at det kan være en måte å få enda flere støttespillere på. Her er fortsatt mye ugjort på alle fronter!

Gabriel styrer på med sitt daglige liv på sykehuset. Det ser nå endelig ut til at vi har fått til et vaktsystem for spesialistkandidatene. Nå skal de være i beredskap, og kun ringe på Gabriel når de trenger hjelp. De er imidlertid blitt så flinke, at det sannsynligvis ikke blir så ofte. Det betyr at netter og helger blir fredeligere og at vi kan føle oss friere til å ta turer også utenfor byen.

Vi hadde også en nytt møte med dekanus på det medisinske fakultetet her om dagen. Om ting tar tid andre plasser i verden, tar det i alle fall tid her! Slik det ser ut nå, har vi neppe det neste kullet på plass før tidligst på seinsommeren/tidlig høst. Det er bare å nytte tiden godt, slik at de vi har kan bli mest mulig selvstendige. Da kan de være med å lære opp de nye på de vanligste inngrepene.

Ellers fikk vi nok et avslag fra Norad. De forstår helt åpenbart ikke hva vi holder på med. Vi har sendt en klage, så får vi se hva det blir ut av det. Desto mer varmer det når vi får beskjed om at folk som har vært her og sett med egne øyne arbeidet vårt og andre hjemme, ønsker å bli faste givere! At noen også tenker langsiktig og har antydet at de vil testamentere på stiftelsen, er virkelig en tillitserklæring!

Formann Ingjerd har også undersøkt muligheten for å trekke fra på skatten det som blir gitt til stiftelsen. Så lenge vi ikke har noen offentlig støtte, får vi/dere heller ikke noe slikt gode. Her er det snakk om dobbel straff fra norske myndigheter!

Det nærmer seg snart Påske, og vi gleder oss til ”Årets høytid”, som det også kalles her. Vi er utrolig privilegerte på alle måter! Vår bønn og ønske er at vi må få forvalte alle velsignelsene på best mulig måte! Takk igjen for at dere er med oss i dette!

Varme Påskehilsener,

Karin, Liv Kristin og Gabriel

Julehilsen 2006

2006-12-24

Det er Julaften og på tide å sende vår første Julehilsen til familie, venner og støttespillere fra Etiopia. I fjor ”jukset” vi og feiret Jul i Norge. Nå er det bare vel 4 uker siden vi kom tilbake til Addis etter at Karin ble født 5. oktober. Definitivt det største som har skjedd i våre liv dette året! Barnedåp for Karin og vår niese og fadderbarn, Frida, var selvfølgelig fullt på høyde med det førstnevnte! Festgudstjenesten med Jæren kammerkor og kollekt på over 17 000,- kroner til Braincare-Ethiopia satte en fin ramme. Nå er vi imidlertid godt på plass igjen, og det er godt å være her. Tiden i Norge var god, men ufattelig hvor fort den gikk! Vi hadde planer om å snakke med og treffe langt flere av dere enn det vi til slutt endte opp med. Vi håper at dere bærer over med oss!

Karin er uten tvil blitt både vår, og mange rundt oss, sin skatt og hjerteknuser! Hun vokser og utvikler seg dag for dag. Det ser ut til at hun blir like blid som sin mor! Og da skal i alle fall ikke faren klage!

Ellers har det også skjedd mye rundt oss det siste året. Vi reiste ut til Etiopia september 2005 på løfte om at familie og venner vil støtte vårt arbeid økonomisk. I løpet av året i år har vi fått organisert arbeidet i en stiftelse, www.braincare-ethiopia.org , og Gabriel er nå ”ansatt”. Det har sannsynligvis skapt ytterligere tillit til flere givere og ikke minst trygghet for oss. I juni kom vi i gang med utdanningsprogrammet i nevro/hjerne-kirurgi for etiopiske leger. Det er en spesialitet som i praksis ikke har eksistert i Etiopia. Nå ser vi at de aktive kandidatene blir bare flinkere og flinkere! Det er ikke lenge siden Gabriel var assistent og utdanningskandidaten operatør på en operasjon for trang ryggmargskanal i lenderyggen. Skulle nesten trodd at han hadde gjort det 1000 ganger før, så fint han opererte! Vi har hatt over 200 nevrokirurgiske operasjoner siden vi startet tilbudet på Myungsung Christian Medical Center for over 1 år siden. Mange av dem for barn med vannhode, ryggmargsbrokk og hjernesvulster.

Skuffelsene har også meldt seg. Vi startet med 4 utdanningskandidater som alle var ferdige generelle kirurger. En har definitivt sluttet og en sier ryktene har reist til Darfur i Sudan på ”ferie”. Sistnevnte fikk angivelig et godt tilbud (lønn) for å jobbe der. Det var sagt at han skulle bare være borte 1 måned. Nå har han vært borte i to! Ingen vet hva som egentlig skjer med han. Slik er det bare her i Etiopia. Folk forsvinner uten å melde fra eller få samtykke/dispensasjon. Enhver er sin egen lykkes smed.

Uansett sitter vi i alle fall igjen med to. De virker ivrige og, er som nevnt, blitt ganske flinke! I Gabriels fravær har han som har vært mest på vårt sykehus, virkelig tatt ansvar! Vi har så vidt begynt å diskutere med han muligheten for at han kan bli Gabriels arvtager når han er ferdig med spesialiseringen! Det er enda 2,5 år igjen før han etter planen er ferdig med den, men tiden går fort! Jo tidligere de kan få et eierforhold til dette, jo bedre. På nyåret vil vi ta opp noen nye kandidater. De trenger derfor fortsatt hjelp noen år. Men vi er tross alt på rett spor, så langt vi kan se!

Vi har også vist at prosjektet vårt heller ikke bare er avhengig av en eller to personer. I tillegg til professor Wester fra Bergen (som hele tiden har vært en del av opplegget), har vi hatt vikarer både fra Finland og Danmark - og det uten at det har kostet oss mer enn flybillettene til de to sistnevnte! Dansken har gjentatte ganger skrevet at det vil bli vanskelig å si ”nei” ved senere forespørsler om vikariering her!

Flere og flere pasienter kommer. Vi har til tider hatt en venteliste på 3-4 uker. I en kultur der folk lever i nuet, er det faktisk noe ganske spesielt. Det blir imidlertid ekstra belastning for personellet på operasjonsstua når det i tillegg til det planlagte programmet kommer pasienter som ikke kan vente så lenge. Det er med andre ord bare å stå på!

Vi feirer altså Jul her i Addis under nye forhold for oss alle tre! Karin sin første Jul, Liv Kristin sin første Jul i Etiopia og Gabriel sin første Jul som far i huset! Ribba er i steikeovnen, og vi trenger ikke legge skjul på at vi tok med oss litt ekstra ”julesnadder” fra Norge i tillegg til det som vi har fått tilsendt. Vi har det utrolig godt selv om vi nok føler litt ekstra på at det er et ”offer” å være vekke fra familie og venner spesielt i denne tiden! Vi får imidlertid tro det som Jesus i sin tid sa: ”Det dere gjorde mot en av mine minste, det gjorde dere mot meg”. Når vi tenker på hvilken takknemlighetsgjeld vi har til Ham, blir vårt ”offer” bare en ubeskrivelig glede!

Det gjenstår bare å takke dere alle som har husket på oss og arbeidet vårt dette året på forskjellige måter! Vi ønsker dere alle en VELSIGNET GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR!

Takknemlige hilsener fra

Karin, Liv Kristin og Gabriel

 

 

Sommerhilsen 2006

2006-08-24

I går kveld fikk jeg ”ånden over meg ” til å sende dere noen ord. Jeg er for tiden gressenkemann og lider av et ganske betydelig savn av den mest elskelige kvinne jeg har truffet her på jorden!! Hun reiste hjem til Norge på lørdag. Søndag brukte jeg til å tilpasse meg den nye situasjonen før mandagen brakte løs med alle sine gjøremål. Jeg skal ikke bry dere med alt som har skjedd siden. Tenkte bare at dere kunne få et lite glimt av dagen i går:

Jeg var på sykehuset litt før klokken 8. Først var jeg innom intensiv for å høre hvordan det gikk med det 3 uker gamle barnet vi opererte dagen før. Det hadde en større cyste (og muligens en svulst) som trykte på lillehjernen og det væskefylte hulrommet foran lillehjernen slik at væsken hadde begynt å hope seg opp i hjernen, med andre ord utvikling av vannhode. Det blødde ikke mye under operasjonen, men likevel nok til at et slikt lite krek var ganske blekt etterpå. Det klarte heller ikke å puste selv de første timene etter operasjonen. Respiratoren måtte hjelpe til noen timer. Da de to andre barna som har behøvd respirator siden vi startet med nevrokirurgi her, ikke overlevde det første døgnet, skal jeg innrømme at jeg var ganske spent i dag tidlig. Lettelsen var imidlertid stor da jeg så et barn ligge ved sin mors bryst! Hodet var også klart mindre enn før operasjonen. Om det fortsatt klarer seg noen dager, får vi ta en ny røntgenundersøkelse (CT) for å se om det evt. trenger en operasjon til.

Etter å ha vært innom på intensiv gikk jeg bort på avdelingen for å se på den 18 år gamle ungdommen som i løpet av de siste 3-4 uker nesten hadde mistet synet. Røntgenundersøkelse (CT) hadde vist at han også hadde opphopning av væske i de væskefylte hulrommene som hadde utviklet et så pass høyt trykk inne i hjernen, at det hadde begynt å gå ut over synsnervene. Om ikke trykket var blitt avlastet med et dren fra hjernen til buken, ville han sannsynligvis bli blind for resten av livet. I går morges syntes han at han så antydningsvis klarere!! Hodepinen var også blitt bedre. Vi får bare si at den som lever får se, i ordets rette forstand.

Derfra var det bare å springe inn på operasjonsstuen hvor ei 9 måneder gammel jente ventet. Hennes hode hadde begynt å vokse unormalt mye de siste 2 månedene. Foreldrene hadde vært på et privat sykehus her i byen. Der hadde de fått gjort ultralyd som hadde gitt diagnosen. Samtidig hadde de fått beskjed om at det dessverre ikke fantes noen mulighet for behandling her i landet. Tilfeldigvis kjente de vår ”etiopiske mor” som sitter i resepsjonen på sykehuset vårt. Hun hadde jo sett at det var mange barn med store hoder som har blitt behandlet hos oss. Slik ble kontakten formidlet. Vi skulle i går demonstrere den nye typen behandling av vannhode med ”kikkehullskirurgi” for de to etiopiske nevrokirurgene (= de andre lærerne) på universitetssykehuset. De hadde ikke vært med på slik behandling før. Til tross for at vi på fredag som var hadde informert dem om at vi ville utsette denne spesielle operasjonen en dag, slik at det kunne passe med deres program, og at jeg personlig ringte han som er sjefen av dem i går kveld, dukket det ingen opp! Desto kjekkere var det at han av utdanningskandidatene som har vært med meg de siste par månedene, så å si gjorde hele inngrepet selv!! Jeg kunne nesten bare stå og nyte den fantastiske anatomien fra hjernens innside som jeg så på TV-skjermen!

Da jeg kom ut og skulle kjøre og treffe en god etiopisk kamerat til lunsj, hadde den ene av sjåførene på sykehuset vasket bilen både utvendig og innvendig! Den hadde nærmest ikke sett ut da jeg satte den fra meg. Og hadde dere sett veien utenfor tomta vår nå i regntiden, hadde dere forstått hvorfor!

Lunsjen inntok vi på ”Pizza Deli Roma”. Pizzaen kom ikke før vi nesten hadde ventet i 45 minutter og jeg selv måtte gå inn på kjøkkenet og sjekke om hva som skjedde. Kelneren kunne fortelle at ovnen hadde vært ute av drift en stund og at det da (heldigvis) ikke var hennes problem! At hun hadde noe ansvar for å gi god service til kundene, hadde hun dessverre ikke tenkt på. Under lunsjen sa min gode venn at jeg nå bare måtte ringe han når som helst. Han visste (med rette) at han ikke kunne erstatte Liv Kristin, men han ville for all del at jeg ikke skulle være ensom! Omsorgen er upåklagelig!

Etterpå bar det direkte tilbake til poliklinikken. Der så vi bl.a. på barnet til en slektning av den offisielle representanten for Somaliland i Etiopia. Han var selv med og kunne fortelle meg at han bodde i vårt nabolag. Dessuten var de gode ”kunder” på sykehuset vårt, spesielt når det gjaldt nevrokirurgiske problem. Det kunne jeg bekrefte. Jeg har ikke telt opp alle somaliene vi har operert eller sett på poliklinikken, men noen titalls har det blitt. Ellers la vi inn en eldre mann som etter hvert har fått problemer med å gå. Røntgenbildene viste at han nærmest hadde en ”tett” ryggmargskanal i lenderyggen. Han vil bli operert i morgen.

Før vi gikk hjem, stakk vi innom barneavdelingen og så på et ca. 2 uker gammelt barn som ble innlagt på mandag med ryggmargsbrokk og sannsynlig blodforgiftning. Det har siden blitt behandlet for det sistnevnte, og var i dag mye piggere. Planen er at vi skal operere det førstnevnte i morgen.

Da jeg kom hjem ca 16.30, skinte fortsatt sola. Vi har en liten grønn plett som jeg raskt ville klippe. Jeg hadde ikke før kommet i gang, før ”tjenergutten” på nabotomta hang over gjerdet og lurte på om han skulle hjelpe. Da jeg forklarte at det var god trening for meg, syntes han det var helt greit. Da han åpenbart ikke har så mye å gjøre, ble han hengende der over gjerdet. Jeg har ikke pratet så mye med han før, men han har tydeligvis fått med seg at jeg snakker amharisk. Han lurte nå på var hvor jeg hadde lært å snakke? Da jeg kunne fortelle at jeg fikk språket inn med morsmelka, ble han noe overrasket!

For å hjelpe på søvnen (og formen), tenkte jeg at jeg skulle ta meg en liten joggetur før det ble mørkt. Jeg kjørte mot den nærmeste fjellsiden fra der vi bor, ca 10 minutter. Der fant jeg ut at det måtte være fine forhold. Jeg hadde nærmest ikke sprunget opp første lia, før jeg snart fant ut at det var andre og som delte min oppfatning! Inne i skogen var det en hel gjeng med ungdommer som sprang frem og tilbake. Jeg kom i prat med en av dem som kunne fortelle at Kenenisa Bekele, verdensrekordholderen på 10 000 meter, sannsynligvis også var i skogen der en eller annen plass. Bilen hans stod nede på veien. Han pleide visst ofte å komme dit å trene sammen med dem. Det var helt OK sa jeg. Hvorfor ikke ha litt drahjelp på formutviklingen før jeg skal hjem og springe om kapp med svigerfar…, tenkte jeg! I mai var jeg heldig å få spille fotball mot Paolo Rossi, Toto Scilacci & co (gamle italienske verdensmestere i fotball). Så hvorfor ikke trene litt med verdensmesteren på 10 000 meter? Noen utenom faglige høydepunkt må vi jo ha!

Til slutt vil jeg bare få takke dere alle for at dere er med og støtter oss! Akkurat nå må jeg være så pass ærlig at å si at jeg likevel helst skulle ønske at jeg var hjemme med min kjære! Men etter hvert som vi nå begynner å se frukter av innsatsen her, står både vi og de som får hjelpen i stor takknemlighetsgjeld til dere alle! Hadde det ikke vært for dere, hadde dette heller ikke vært mulig!!

Deres i tjenesten,

Gabriel

2006-07-25

Gabriel fikk på søndag en ny bror: Trafikkpolitimester Samuel! Vi var ute på en liten søndagstur. Og for å ta en liten snarvei, kjørte Gabriel inn på motorveien i det feltet som er laget for å kjør av. Stort sett sier vi at det finnes bare en trafikkregel her: ”Kjør der det er plass!”. Vi hadde ikke før kommet inn på motorveien, før en politimann hoppet over gjerdet og ga tegn til at vi skulle stoppe! ”You have done a very big mistake”, var det første han sa. Gabriel la seg helt flat og beklaget på amharisk at det hadde skjedd. ”You try to speak amharic?”, var følgende kommentar. Så forklarte han igjen hvor alvorlig hendelsen hadde vært og at han dessverre måtte skrive ut en bot på 100 Birr (ca 80 kroner)! Gabriel kunne igjen ikke annet enn beklage og forsikre han om det ikke skulle gjenta seg. Så begynte han å småprate litt, lurte på hvor vi kom fra og så videre før han kom tilbake til saken. ”Since you are my brother, we will let it be for this time”, sa han mens han lukket blokka si. Vi kunne ikke annet enn bukke og takke og si at om han trengte sykehushjelp, måtte han bare komme til MCM! I stedet for å skrive Gabriels navn og nummer i blokka si, ble det da heller skrevet på baksiden av den! Litt velvilje må vi jo vise våre brødre! Den som stod i veikanten og vinket med et stort glis da vi kjørte tilbake, var selvfølgelig ingen andre enn trafikkpolitimester Samuel!

Ellers er den største nyheten herfra, at vi har begynt med de fire første utdanningskandidatene! 20. juni 2006 er en historisk dato! Da startet utdanningen av de første nevrokirurgene i Etiopia. Professor Knut Wester hadde 4 dager i strekk med teoretisk innføring i faget. De tre siste virkedagene han var her gikk med til å vurdere pasienter og operere sammen! I Norge ville nok en del pasienter bli litt redde om de kom inn på et legekontor med 6 leger tilstede! Her følte pasientene at de bare fikk enda bedre behandling og vurdering! Til tross for deres ordtak som sier ”Blir det for mange leger, dør pasientene!”

Tilbake til hverdagen har nå Gabriel så å si alltid en kandidat med seg, enten det er vurdering av pasienter eller operasjoner. Planen er at det i alle fall skal være en, og mest sannsynlig to på sikt, som til en hver tid vil være på MCM. To til tre vil være på universitetssykehuset Black Lion.

Ellers har vi og fått tilbakemelding på at sykehuset vårt (MCM)/nevrokirurgisk avdeling er blitt akkreditert som en av utdanningsinstitusjonene i et større Afrikansk utdanningsopplegg. Våre kandidater blir sannsynligvis derfor også en del av COSECSA (College Of Surgeons of Eastern Central and Southern Africa) sitt program. De vil følgelig sikkert reise til noen andre afrikanske land i løpet av spesialiseringen og vi vil tilsvarende motta kandidater fra andre land. Dette er selvfølgelig en ”gulerot” for alle parter!

Det er forresten ikke bare kandidater som kan komme fra andre land. For et par uker siden opererte vi et barn med vannhode som kom fra kysten til det indiske hav i Somaliland. Da foreldrene og barnet var til kontroll noen dager etter at de var utskrevet, lurte de på om det var forsvarlig at de kunne reise den lange veien hjem igjen. Da vi nå også har fått på plass det nye utstyrte til å operere vannhoder med (gitt av den japanske ambassaden her i Addis!), kunne vi med et lettere hjerte si at det ikke skulle være noe problem. Tidligere har vi alltid lagt inn et dren fra hodet til buken med den risiko et fremmedlegeme har både i forhold til infeksjoner og at det går tett. Nå lager vi en annen vei for den overflødige væsken inne i hjernen ved hjelp av kikkehullskirurgi. Over halvparten av pasientene trenger derfor ikke noe dren. Dette barnet hadde åpenbart god effekt av operasjonen. Men faren (en mann på rundt 20 år), ville gjerne ha Gabriels e-postadressen om det skulle oppstå noe. Samme kveld fikk vi følgende e-post: ” hi I am a ahmed mahamud from somalia father of mohamed surgury for the head so I jeck in your adrres if it a right pleze back a answer and I will contact byeee...”

Takk igjen for at dere er med på å gjøre dette mulig! Etter hvert som tiden går, er det flere og flere som er med og støtter oss! Det gir oss bare enda større frimodighet og mulighet for å tenke mer langsiktig! Blant annet har vi flyttet inn i et hus som vi håper og tror vil være tjenlig i flere år fremover. Vi vil i alle fall ha tre soverom til disposisjon for gjester. Det vil si at det bare er å komme!!!

På privatplanet har vi det ellers bra! Liv Kristin var hjemme i Norge i knappe 4 uker i juni og juli og fikk med seg 2 bryllup. Gabriel var hjemme i knappe 2 uker og fikk med seg ett. Vi hadde satset på at vi skulle få treffe og snakke med flere av dere, men tiden rakk dessverre ikke til alt det vi hadde tenkt! Liv Kristin fikk siste uken hun var hjemme konstatert svangerskapsdiabetes. Det tok en del tid med alt som måtte ordnes i den forbindelse. Nå er det slutt på alle søtsaker. Hun er veldig flink og måler blodsukkeret og tar insulin regelmessig. Hun har nå bare knappe 4 uker her før hun igjen flyr hjem for de siste forberedelsene før fødselen. Så langt se alt fint ut. Vi gleder oss og er spente!

Takk for at dere husker på oss!

Etiopiahilsen

Liv Kristin og Gabriel

En oppdatering fra Etiopia

2006-05-24

15. mai 2006 er en merkedag i Braincare-Ethiopias historie! Da ble vi formelt en stiftelse! Ingunn Bjorland signerte stiftelsesdokumentet og det første styremøte ble avholdt. Ingjerd Lende Fausk (søster til Gabriel og til daglig advokat) ble valgt til formann og hennes mann, Bjarte Fausk (siviløkonom), ble valgt til kasserer/regnskapsfører. Ingunn Bjorland og Olav Kjellevold Olsen er alminnelige styremedlemmer. Dere vil nok få høre mer fra dem!

Stiftelsens formål er ”å drive veldedig helsearbeid i Etiopia i kristen ånd”. Nærmere konkretisering vil bli formulert i plandokumenter som utarbeides i tillegg. I første omgang ligger det jo i kortene at vi vil fokusere på nevrokirurgiprosjektet. Men som vi har nevnt for dere tidligere, er behovene innenfor helsevesenet umettelige på alle plan. Det er dessverre alt for få som er opptatt av dette. Om stiftelsen i fortsettelsen kan være med å legge til rette for at flere kan bli engasjert i helsearbeidet generelt, er vi sikre på at det er mange her i landet som vil bli utrolig takknemlige for det!

Vi kan bl.a. nevne for dere et sykehus som ligger i en by som heter Hagere Mariam, 47 mil fra Addis på hovedveien til Kenya. Gabriel var på tur dit sammen med den medisinske direktøren på sykehuset her (MCM), dr. Kang, den 10. og 11. april. Da vi kom dit, var alle av øvrighet i byen og omegnen samlet, full applaus da vi kjørte inn på hotellområdet. Vi kjørte så i prosesjon gjennom byen og opp til sykehuset (nødblink og tuting). Der var det omvisning på sykehuset som har 120 senger, ca 100 av dem var tomme. Fødeavdelingen var stengt da de ikke kunne hjelpe de fødende likevel. De som trengte hjelp til akutte kirurgiske tilstander, ble sendt til et sykehus ca 17 mil nordover. Mange kom hjem igjen i kister….

Etterpå var det allmøte med ”Abba Gedda” i spissen. Han er høvding eller ”president” for Goudjifolket (3 millioner mennesker) – valgt for 8 år om gangen. ”Demokratiet” deres er enestående. Det endte med at vi ble bedt ut til hans ”palass” dagen etter. Vi (dr. Kang og meg) kom med en kort hilsen hver før vi kjørte gjennom byen i samme prosesjon igjen. Neste morgen kjørte vi ca 1 mil ut til ”Abba Gedda” og så på området de har tenkt å bruke til flyplass. Vi fikk servert beste goudjikaffi før dr. Kang, som far for vår gruppe, ble ”kronet” til medlem av Goudjistammen! Alt dette ble gjort med innstendige oppfordringer om å være med å hjelpe dem til å få sykehuset på fote igjen. Det er ca 7 år gammelt og fungerte skikkelig det første året. Grunnen er hovedsakelig mangel på kvalifisert personell til å drive det. Det hadde vært utrolig om vi kunne vært med å hjelpe dem! Vi satser på å reise en delegasjon fra sykehuset her for å se nærmere på hva vi kan gjøre i slutten av juni/begynnelsen av juli.

Ellers har vi i dag akkurat hilst på en etiopisk nevrolog og psykiater som har jobbet i Berlin i 15 år. Han hadde lest om nevrokirurgiprosjektet på nettsiden vår, og hadde blitt så oppløftet at han nå vil flytte tilbake til Etiopia for å begynne å jobbe her! Kan vi begynne å tro på at vi ikke bare er med å stoppe hjerneflukten fra Etiopia, men rett og slett også reversere den?

Når det gjelder hverdagen, må vi ærlig innrømme at den går opp og ned her og. Det har tatt på å ringe mennesker hver dag og oppsøke dem hver uke for å få ting til å gå fremover. Tålmodigheten blir til tider satt på alvorlige prøvelser. Men så lenge vi ser at ting går fremover, holder vi motet oppe. Om vi ikke har spesialistkandidatene på plass før, så er vi så sikre som det går an å være, på at de er her i slutten av juni! Da kommer professor Wester i vel 1 uke for å holde introduksjonsforelesninger, se på pasienter og operere sammen med oss. Det ser vi frem til!

Før det gleder vi oss enda mer til å få ”en liten pust i bakken”. Vi kommer hjem til Norge 1. juni. Selv om det nok vil bli noen ”jobbrelaterte aktiviteter”, skal vi i alle fall ha skikkelig ferie i minst 1 uke! Resten satser vi på å ta til fulle i høst!!

Til slutt vil vi bare opplyse om at presentasjonsvideoen om prosjektet vårt er klar på DVD. Vi gleder oss virkelig til at dere alle skal få se den! Odd Borgestrand har på alle måter gjort en stor og kjempegod jobb for oss – helt gratis!!

Etiopiahilsen fra

Liv Kristin og Gabriel

Etter et halvt år i Etiopia:

2006-04-29 15:15

Skjærtorsdag hjemme i Norge (etiopisk Påske er 1 uke senere): Gabriel har akkurat avlyst dagens planlagte operasjon av Zofanit, ei 10 år gammel jente - en av mange skjebner i dette landet. Foreldrene kom med henne første gang for over 2 måneder siden. Hun hadde da i løpet av måneder vært plaget med hodepine og periodevis oppkast, etter hvert hadde både armer og bein begynt å svikte henne. Hun klarte bare å gå ved hjelp av støtte. Røntgenbildene (som da allerede var noen måneder gamle!) viste at hun hadde en svulst i lillehjernen som klemte på hjernestammen og følgelig gav henne svakheten i armer og bein. Vi avtalte operasjon ca medio februar. De kunne da få litt tid (ca 2 uker) til å forberede seg, bl.a. også til å stable litt penger på beina da de var dårlig stilt. Gabriel forsikret dem om at det imidlertid ikke skulle stå på det økonomiske for å få henne operert. De skulle bare komme med det de hadde. Om hun ikke ble operert, ville hun helt sikkert dø i løpet av kort tid, selv om svulsten i seg selv muligens er godartet! Det ble det gjort helt klart for dem!

 

De dukket ikke opp som avtalt. Etter litt undersøkelser, fant vi ut at moren hadde tatt Zofanit med seg til såkalt ”holy water”, dvs at hun skulle bade i noen spesielle varme kilder som skulle ha helbredende effekt! De hadde visst reist flere dagsreiser unna for å komme til disse kildene. Der hadde de sannsynligvis brukt opp de pengene de hadde. De reiste så hjem igjen til Nazreth, ca 10 mil sørøst for Addis. Helbredelsen skulle skje! De ventet uke etter uke, barnet ble bare svakere, hadde mer hodepine og kastet opp mer og mer. I går dukket de opp igjen her – uten et rødt øre! Jenta kunne sitte på en stol da de var her sist. Nå la de henne direkte på undersøkelsesbenken. ”Hvordan går deg med deg, Zofanit?”, spurte Gabriel. ”Takk, bare bra!”, svarte hun. ”Har du hodepine?”; ”Ja”; ”Er du kvalm?”; ”Ja, hun kaster opp flere ganger for dagen nå!”, skjøt faren inn. ”Kan du bevege på armer og bein?” – og hun demonstrerte hva hun kunne. Bevegelsene liknet mer på en ”rangle-dukkes”.

 

Vi planla altså å operere henne i dag. Men da foreldrene ikke hadde gitt de to enhetene med blod vi ville ha i beredskap til kl 11, fant vi ut at det var bedre å gjøre det fra morgenen av i morgen.

 

Ellers er det over et halvt år siden vi kom hit nå. Mange ting har skjedd, noe som forventet, andre ting uventet, både positivt og negativt:

 

Vi reiste fra Norge den 29. september med nok penger på prosjektkontoen til flybillett til en av oss. Nå ser det ut til at vi har penger nok til å opprette en stiftelse. To advokater jobber nå (gratis!) med saken. Siste melding vi fikk fra den ene av dem, var bl.a. følgende: ”Det er regler tett som en jungel på alle kanter, og det er vanskelig å få oversikten. En stiftelse har full regnskaps- og revisjonsplikt. Dette skal Bjarte følge opp.” Sistnevnte er økonomisjefen vår. Ellers har vi med penger fra Ingunn Bjorlands ”jubileumskonsert” og innsamlingsaksjon, kjøpt oss en bil til prosjektet til kr 170 000,- NOK (hun satte 200 000 som mål, og klarte det!). Den satser vi på vil være til god nytte i år fremover. Bilen vi kjøpte privat før Jul, har stått på verksted i over 2 måneder nå! Fortsatt finner mekanikeren ting som må ordnes….  Det er tvilsomt om vi vil ha den bilen i så mange år fremover…. Men med god hjelp fra Eriksens, har vi likevel ikke vært helt ”handikappet” med tanke på å komme oss rundt forbi. Vi har fått låne deres lange grønne minibuss – populært kalt ”Froggy” eller ”Limousinen”. Ellers har et par bedrifter/selskap spyttet penger i kassen (NorProfil og Årsland Holding) i tillegg til flere jubilanter (Sigurd Lende og et søsken par fra Tjemslands slekta). Sist, men ikke minst, er det flere og flere privatpersoner som ser det meningsfylt å være med og gi månedlige beløp til den daglige driften! Det er helt uvurderlig!

 

Nå begynner rutinene på sykehuset å gå seg litt til, selv om det fortsatt er et stykke å gå for at alt skal ”rulle på skinner”! Vi har hatt ca 70 operasjoner, litt under halvparten er på barn.

 

Vi venter fortsatt på en del utstyr for å kunne gi et enda bedre tilbud. Det vil nok ta noen måneder, mest sannsynlig år, før tilbudet er mer komplett. Vi gjør i mellomtiden så godt vi kan.

 

Neste uke håper vi at vi har de første spesialistkandidatene er på plass! Vi tror det imidlertid ikke før vi ser det. Gabriel har vært på et utall møter med folk fra universitet som skal stå for formalitetene. Fortsatt er det momenter som må ordnes, ting som vi snakket om for et ½ år siden! Da det på et av møtene ble noe oppgitt nevnt at dette hadde vi jo snakket om for et ½ år siden, kom det ganske så uanfektet fra en av de to etiopiske nevrokirurgene: ”Dette er Etiopia!”

 

 

Helseministeren

2006-03-06 04:46

”Hallo, det er dr. Tedros som ringer. Jeg beklager på det sterkeste at jeg ikke har fått tak i deg de siste dagene. Det har i alle fall ikke stått på innsatsen. Jeg fikk telefonnummeret fra sekretæren på torsdag og har prøvd å ringe hver dag. På søndag var det noen som tok telefonen, men de visste ikke om noen som hette Gabriel. Jeg forstod at sekretæren min hadde skrevet et feil nummer, og ringte derfor sykehuset ditt i dag (tirsdag) for å få nummeret. Beklager igjen at jeg ikke fikk tak i deg før! Er vennen din her enda? Kan det passe at han kommer for et intervju i morgen ettermiddag?”

 

Dette var altså responsen vi fikk etter at vi ringte Etiopias helseminister og fikk snakke med hans sekretær torsdag 9. februar. Han var i møte, og hun fikk et telefonnummer som han ville ringe når han var ferdig. Gabriel ble nesten litt flau av å motta en slik en telefon fra en minister for 70 000 000 mennesker. Tankene gikk til våre forsøk på å få den forrige utviklingsministeren i Norge (for 4 500 000 mennesker) i tale over flere år. Selv ikke da Ole Danbolt Mjøs (formannen i Nobelkomiteen) prøvde å hjelpe, lyktes det.

 

Gabriel ringte umiddelbart Odd Borgestrand som var en annen plass i Addis Abeba. ”Den søknaden er innvilget!”, var hans respons. Dagen etter intervjuet han helseministeren. Han holder på å lage en liten film om arbeidet vårt som vi vil distribuere på DVD.

 

Her har det vært ganske hektisk i det siste. Professor Knut Wester fra nevrokirurgisk avdeling på Haukeland sykehus reiste hjem onsdag kveld 1. mars etter å ha vært her i 2 uker. Han hadde på forhånd signalisert at han ikke ville komme hit for å slappe av! Det fikk han heller ingen anledning til. Vi opererte hver dag bortsett fra den andre dagen han var her, søndagene og to dager vi hadde satt av til møte til den etiopiske kirurgiske forenings 10-års jubileum. Mange spesielle tilfeller som selv han med snart 30 år i faget, ikke hadde sett noe liknende til. Vi hadde også møter med forskjellige mennesker, spesielt nevnes representanter for College Of  Surgeons of Eastern Southern and Central Africa (COSECSA), avdelingsoverlege på kirurgisk avdeling på universitetssykehuset, Black Lion, og dekanus på det medisinske fakultet ved universitet her. Resultatet ble at vi fra april sannsynligvis kan starte med det vi egentlig er kommet hit for å gjøre, nemlig å spesialisere etiopiske leger i nevrokirurgi! I beste fall får vi i løpet av noen måneder også godkjent programmet vårt av COSECSA. Det betyr at våre kandidater får en godkjent spesialisering i flere Afrikanske land.

 

Godt nytt år! (i seneste laget?)

2006-01-23 18:02

Den første henvisningen fra universitetssykehuset etter at vi kom tilbake hit den 5. januar, var angående ei 2 måneder gammel jente med ryggmargsbrokk og vannhode. Etter undersøkelsen, da Gabriel skulle vise dem videre til barnelegen, falt mora om beina til Gabriel, tryglet og ba: de hadde ikke penger til operasjon! Hva skulle de gjøre? Gabriel fikk forklart dem at de kunne snakke med sosialarbeideren. Han undersøkte forholdene og fortalte neste dag at de ikke klarte å stille med mer enn 720 NOK av de 1600 kronene som kreves som depositum for innleggelse til operasjon. Det sier bare litt om forholdene dette folket lever under! Vi fikk støtte og jenta ble operert!

 

Når det gjelder pasientene vi opererte før Jul, har vi både oppløftende og nedslående meldinger. For å ta det verste først, døde den 63 år gamle mannen med en primær vondartet hjernesvulst 2 dager etter at vi kom tilbake. Han ble den samme kvelden som vi kom, akutt dårlig og var i koma neste morgen på visitten. Vi skulle gjerne hatt en skanning av hodet hans for å få vite hva som hadde skjedd. CT-maskinen hadde imidlertid de siste 10 dagene vært ute av stand! De ventet på en del fra Korea….. Dagen etter døde han. Mest sannsynlig hadde han fått en hjerneblødning. Det hadde derfor uansett ikke vært så mye og gjort for han. Likevel er det var det nedslående at det ble slik det ble. De pårørende var heldigvis fornøyd med at vi hadde gjort det vi kunne gjøre. Prognosen, selv etter kirurgi, strålebehandling og cellegift (de to sistnevnte hadde han mest sannsynlig ikke fått her i landet likevel), hadde i beste fall vært 1 års overlevelse.

 

Da var det mer oppløftende å treffe damen på 24 år som hadde født sitt første barn for 2-3 måneder siden. Hun hadde knapt nok sett det på grunn av det slørete synet hun hadde fått som følge av hjernesvulsten. Både hun og mannen var til kontroll på poliklinikken: strålende fornøyde! De så nesten ut som ”nye mennesker” begge to.

 

Første søndagen vi var her, ringte også pårørende til ”gamlemor” på ca 85 år som kom nede fra Kenya-grensa. Hun hadde de siste månedene før operasjonen knapt klart å gå noen få meter. Nå ville han bare fortelle hvor takknemlig hun var der hun gikk rundt forbi! De tilbakemeldingene vi har fått i forhold til de andre pasientene, har heldigvis også bare vært oppløftende!

 

Ellers er det nok å ta tak! Vi kan dessverre ikke med hånden på hjerte si at alt fungerer optimalt her på sykehuset enda. Trøsten vår er at vi i beste fall kan være her for om mulig å gjøre en forandring til det bedre. I forrige uke hadde vi undervisning for alle sykepleierne om hva som er spesielt og viktig i forhold til observasjon av nevrokirurgisk pasienter. Vi får nok ha noe liknende for legene om ikke så alt for lenge. I beste fall kan vi også komme i gang med utdanningsprogrammet i nærmeste fremtid. Det gjenstår imidlertid noen samtaler med folka på universitet.

 

Ellers kan vi kort nevne at Gabriel hadde et aldri så lite møte med helseministeren sist torsdag. Han gav kortet sitt og ba Gabriel ringe eller skrive til han i nærmeste fremtid! Han ville gjerne være til hjelp! Om 2 uker i morgen ankommer Odd Borgestrand Etiopia. Han er tidligere NRK-journalist som nå driver ”freelance”. I forbindelse med at han er her i landet likevel, vil han gjerne lage en reportasje til NRK fjernsynet med tanke på hvilken betydning prosjektet vårt forhåpentligvis vil ha i forhold til alle hodeskadene som skjer i trafikken her. Helseministeren ville gjerne stille opp!

 

Med det samme vi er inne på massemedia, har sikkert en del av dere fått med dere at vi har vært i forskjellige aviser og magasin i det siste: Åndalsnes avis, Dagens Medisin, Vårt Land og til slutt Utsyn (Misjonsambandets/NLMs blad). Vi skulle gjerne sett at støttegruppen vår hadde blitt litt mer fremhevet! Ellers er det bare å presisere at vi på ingen måte vil henge ut NLM. De har gjort og gjør fortsatt mye bra i Etiopia. Det som er vårt håp, er at våre innspill i beste fall kan være med å bidra til at ”låste” resurser blir frigjort til misjonshelsearbeidet her i Etiopia.

 

Ellers har vi fortsatt der vi slapp før Jul: antallet opererte pasienter er nå doblet i forhold til antallet før vi tok vår lille ”ferie”. Vi har sett at lamme har gått hjem igjen! Takk til dere som er med på å gjøre det mulig!

 

 

God Jul!

2005-12-23 16:00

Som en julehilsen fra prosjektet, kan vi meddele at flere mennesker får en annerledes Jul dette året! Når det gjelder konkrete menneskeskjebner, kan vi kort fortelle at vi har operert ei 2 år gammel jente og en 12 år gammel gutt med vannhode, en 37 år gammel mann og ei 85 år gammel dame som ikke lenger kunne gå på grunn av trang ryggmargskanal, en 63 år gammel mann og ei 24 år gammel dame som ble mor for ca 2 måneder siden, begge med hjernesvulst og sist en 24 år gammel mann som hadde blitt truffet av stein som hadde knust kraniet og hjernemassen kom tytende ut. Han var til kontroll den dagen vi reiste hjem igjen til Norge, oppegående. Blant disse var det mennesker fra mer eller mindre hele landet. Flere venter på oss når vi kommer tilbake den 5.januar, både fra øst og vest.

 

Vi ser allerede et umettelig behov for opplæring. Vår kontaktperson på universitet som har med den offisielle godkjenning av spesialistprogrammet, sa dagen før vi reiste at han ville ha gode nyheter til oss når vi kommer tilbake 5.januar! Da satser vi på å starte for fullt!

 

Oppmuntrende har det vært å møte velvilje fra forskjellige donorer med tanke på søknad om utstyr og forbruksmateriell. Den største bevilgningen fikk vi beskjed om for 5 dager siden: UD i Tokyo vil støtte utstyr for ca 600 000,- norske kroner. Det vil si at mange barn kan få en bedre behandling for vannhode enn den tradisjonelle med et dren (som og er et fremmedlegeme) fra hodet til bukhulen.

 

Etiopia er et av de fattigste landene i verden. Alle må betale for helsetjenestene. Alle har ikke alltid råd til det… Hvordan forholder vi oss? Vi har en drøm om at det økonomiske aspektet av pasientbehandlingen ikke skal være en tilleggsbyrde. Drømmen er i ferd med å bli realisert! NorProfil på Bryne har i år valgt å gi en julegave på 25 000,- til prosjektet vårt i stedet for til sine forretningsforbindelser! Ingunn Bjorland har vi skrevet om før. Hun har satt som mål 200 000,- i forbindelse med sitt 60-års jubileum! Sigurd Lende fyller 75 år 17. februar. Han har invitert til fest på Holmavatn Misjons- og Konferanse Senter på Jæren. Gave? Til Braincare-Ethiopia!

 

Ellers har Thomas Chr. Dahl trått til med å lage hjemmesiden som vi har fått mye positiv respons på. Ikke minst har det vært greit å sende adressen til forskjellige interessenter. Bjarte Fausk har holdt orden på økonomien. Ingjerd Lende Fausk har hatt, og vil fortsatt ha, en jobb med å få det juridiske på plass i forhold til opprettelsen av en stiftelse. Etter hvert som dette baller på seg, ser vi at det kan være en fordel.

 

Utfordringene står i kø! Det viktigste i tiden fremover blir å få alle ledd på sykehuset til å jobbe best mulig sammen til pasientenes beste, starte med en formelt godkjent spesialisering av etiopiske leger og fortsatt fenge flere i Norge til å være med oss!

 

Vil ønske alle som har vært med oss en riktig god Jul og et godt nytt år!

Utstyret er kommet!

2005-12-09 04:58

Her er det stadig noe nytt! På fredag kveld for snart en uke siden kom utstyret fra Tyskland! Gabriel hadde en følelse av å ta Julekvelden på forskudd da han pakket opp den ene pakken etter den andre!

 

Denne uken er det storbesøk fra Sør-Korea med blant annet 4 forskjellige typer kirurger som ”okkuperer” alle 4 operasjonsstuene. Vi håpet i vårt stille sinn at det ikke kom noen hodeskader på dagtid. Tirsdag rett før lunsj ringte de fra akutt mottaket: ”Ung mann hadde fått en stein i hodet. Hjernemasse kom ut fra såret han hadde i skalpen!” Det er ikke akkurat dagligdags i Norge heller! Heldigvis fikk de relativt raskt, dvs ca 2 timer (vi er jo i Afrika), gjort i stand en stue. I dag er han oppegående, men litt svak i den ene armen.

 

Ellers fikk vi operert ei 2 år gammel jente med vannhode på lørdag. Faren kom med henvisning fra Jinka Hospital signert Sigmund Lende i april 2005!

 

Et annet bevis på at verden ikke er så stor, er følgende historie:

Rett før lunsj på lørdag kom en sykepleier inn på rommet for å spørre om Gabriel kunne se på en pasient til tross for at arbeidstiden egentlig var slutt. Pasienten kom langveisfra og ville nødig vente til mandag for å bli vurdert. OK, la gå. Inn ble det trillet ei ellers frisk 85 år gammel dame i rullestol som de siste 5 månedene nesten ikke hadde klart å fote seg. Hun kom fra Moyale, grensebyen til Kenya. Røntgenbildene viste at ryggmargskanalen var betydelig forsnevret både i nakken og nede i lenderyggen. Nederst var det nærmest ingen passasje av kontrast. De hadde vært i Addis i ca 3 uker uten å få hjelp noen plass. Stakkars! Hun burde bare bli operert så fort som mulig. I går kom gutten som fulgte henne til undersøkelsen: Sønnen til kvinnen var lege i USA og ville gjerne snakke med meg! Ut på dagen ringte telefonen fra USA! Vi ble enige om at hun blir operert på mandag. Vi trodde først at pasienten kom fra verdens avkrok, så ringer altså sønnen fra USA for å diskutere behandlingen!

 

For 2 dager siden kom en mann med henvisning angående en ung kvinne fra universitetssykehuset, Black Lion, signert mai 2005. Det stod at hun hadde en svulst fremst mellom hjernehalvdelene. Pårørende hadde undersøkt muligheten av å bli operert i Sør-Afrika. Billigste anbud var på 27 000 $, reisen inkludert! Det hadde de selvfølgelig ikke råd til. Nå var hun angivelig sengeliggende. Fantes det noen mulighet her? I dag kommer pasienten og bildene. Da får vi se om det er noen hensikt i å operere henne nå.

 

Nevrokirurgien har startet på MCM

2005-11-25 19:13

Torsdag 24.11.05:

Gabriel driller seg jevnt og trutt gjennom craniet. Vi er i godt i gang med den andre nevrokirurgiske operasjonen på MCM! Pasienten er en 12 år gammel gutt som siste måned har hatt økende hodepine, kastet opp og etter hvert fått sløret syn. Røntgenbildene har vist at han har en svulst i hodet som klemmer på de væskefylte hulrommene vi alle har inne i hjernen. Den normale drenasjen av væsken er hindret, og han har utviklet vannhode som nå er hans hovedproblem. Da vi ikke har fått alt utstyret enda og svulsten ligger vanskelig til, har vi bestemt oss for å lette på trykket i hodet med å legge et dren fra hodet til bukhulen.

 

I dag har han mindre hodepine og ser bedre! Om 2-3 måneder vil vi se om og evt. hvor mye svulsten har vokst. Da satser vi på at alt utstyret er kommet. Det ble sendt fra Tyskland i går! I beste fall vil professor Knut Wester være her og vi kan operere han på en best mulig måte.

 

På onsdag hadde vi vår første operasjon. En 37 år gammel mann hadde utviklet lammelse av urinblæren slik at han ikke kunne late vannet og følelsesløshet i skrittet 4 dager før Gabriel så han. I tillegg vil ikke beina lystre han! Røntgen av lenderyggen med kontrast i ryggmargskanalen viste at det nederst i ryggen var noe som klemte på nervene i ryggmargskanalen. Han vil neppe få full førlighet nedentil da tilstanden hadde vart så lenge før han ble operert, men beina fungerer allerede mye bedre enn før operasjonen.

 

Vi er altså godt i gang med det ene og det andre. I morgen skal 1 års jubileet av sykehuset feires. Vi skal begge være med på et skuespill som skal illustrere sykehuset funksjon og visjon. Det har vært øvelse nesten hver dag i 2 uker – ikke noe tull!

Livet går videre

2005-11-14 20:06


Her i Addis går livet sin vante gang igjen etter opptøyene som var for knappe 2 uker siden. Vi reiste sørover i landet den dagen det hele brøt ut. Da vi kom tilbake en uke senere, virket alt som før. Etter at vi har snakket med forskjellige mennesker, har vi forstått at det var ganske heftig det som skjedde her i byen. Gabriel var med på en operasjon på Black Lion (univ.sykehuset) forrige torsdag. Der snakket de om at folk fortsatt døde etter skadene de var påført. De mente at minst 120 var drept! I tillegg er det mange (noen sier tusenvis) som er anholdt og angivelig sendt til en større leir i vest. Det spekuleres i om de vil bli sendt videre til grensa mellom Etiopia og Eritrea. Der ruster de opp på begge sider, ingen vet hva som vil skje. Det virker som om lidelsene til dette folket ingen ende vil ta!

 

Ellers har vi fått installert det gamle operasjonsmikroskopet vi hadde på Haukeland Universitetssykehus for noen år siden. Det er faktisk det første i landet. Ryktene har angivelig begynt å spre seg på byen. Vi venter fortsatt på utstyret. I beste fall kan vi begynne å operere i løpet av noen få uker!

 

I morgen har vi avtale om et møte med universitet her om spesialiseringsprogrammet. Formalitetene, som selvfølgelig er viktig, er ikke helt i boks enda. I beste fall vil vi også få et møte med helseministeren om ikke så alt for lang tid. Det er med andre ord stadig små ting som skjer!

 

Satser på at det blir mindre enn 2 uker til neste oppdatering!

Gladmeldinger

2005-10-27 21:41

Nå er vi i gang med vår blog!

Thomas Chr. Dahl har gjort en fenomenal jobb for å få på plass nettsiden!

Vi vil selvfølgelig prøve å oppdatere den så ofte som mulig. Vår blog vil forhåpentligvis gi små drypp fra vår hverdag:

Lyspunktene de siste dagene har vært:

   1. Nettsiden er et faktum
   2. Søknaden om basisutstyr er innvilget fra verdensorganisasjonen i nevrokirurgi til godt subsidiert pris
   3. Den internasjonale foreningen for vannhode og ryggmargsbrokk vil donere dren fra hodet til buken for barn med vannhode
   4. Flere og flere er med oss i arbeidet for å hjelpe folket her. Den siste er ei engasjert dame som vil bruke hennes 60-års jubileum til å dele med dem som har mindre. Ikke nok med det: hun vil prøve å engasjere hele Jæren!

 

I neste uke vil vi ta en tur sørover i landet for å kartlegge forholdene der. Vi skal blant annet innom sykehuset der Gabriel ble født. Forhåpentligvis får vi informere om vårt tilbud som i første omgang vil gjelde hele landet. På sikt håper vi at kompetansen kan spres utover.

 

Dere vil få nærmere oppdateringer, men kanskje ikke så mye den første 1,5 uke.